The Night Aquarium

In a city where windows glow like aquariums, one insomniac answers a blinking SOS… and becomes the thing people should fear at night.

I walk when I can’t sleep. Nothing more to it than that. The body moves when the head is full and the apartment shrinks. I let my thoughts become streets instead.

The city at night is more honest. People think they are invisible. Windows become aquariums. The lights expose them.

That was how I noticed the first blinks.

Just a random house, on a random street, a few minutes’ walk from home. A light turning off and on, off and on. Too precise to be a bad connection or a nervous wire.

The light in the window wasn’t white. It was that yellow kind that makes faces look sicker than they are.

It went like this: three short, three long, three short. SOS. I’m certain of it. When you see signals like that, you have to act. That’s the whole point of these codes. They make you responsible. You don’t need to know anything to understand it. You only need to see it. Something took hold. I had been chosen. The world was speaking to me. You. Yes—you.

I could have walked on. But what if it was a plea for help? What if someone stood behind a curtain and could no longer use their voice?

You’ve seen it, something inside me said. So now you own it.

I had to act. I knew that. But I didn’t want to call anyone. If you do that, you have to talk. And share responsibility with people who don’t want to understand. Instead I lifted my phone toward the window on the other side of the street and let it blink. Like an answer. “I hear you.”

And a strange thing happened. The message stopped. All at once, it became completely still. An animal hearing a twig snap and freezing.

Then it blinked again, but only once. A pause. Once more. On and off and on and off.

Not SOS, but perhaps they were in more distress now that I had answered, and wanted to let me know it was urgent?

It could have meant anything. That was exactly why it hit me so hard. The meaning had to come from me. I was chosen and I received an answer. But I did nothing. I was a coward. I was given a task and I didn’t act. I slept poorly.

I didn’t eat well either. I lost my appetite from the lack of sleep. I drove my bus route as usual. I thought about my own blinking when I pulled over. It was my message to the world. Everyone understood what my blinks meant. They gave me space. I tried to gauge whether people were going to stop before they pressed the stop button. The red light irritated me. It didn’t blink. It just glowed.

The next night I went out again. I needed air. I wasn’t really supposed to look for anything. But my gaze went before me like a flashlight. Windows. Balconies. Curtains. Lights.

I found a new one. Another house, another street. The light inside jittered in a rhythm that felt right. As if those inside were trying to convey a message in a language they had only seen once. I felt irritation. Not just at them, but at the world too. Don’t make it unclear, I thought.

Then came another thought: the relief that it continued. That it wasn’t a one-off thing. That the city had more to say.

I blinked back. The light stopped again. Remained still. Why didn’t matter. I had already decided on this: If a light blinks, there is a human being behind it. And if a human behind a light tries to be seen, it’s because someone else is trying to make them invisible.

The third night, I saw her alone. Not a “her” with a name and a history. Just a woman coming out of a doorway, standing a moment too long before walking on. Did she hope to be called after? Or did she fear it?

Her jacket was buttoned wrong. Her hair was gathered the way people do when they want to hide their face. She tossed her head to the side, and I saw a mark on her neck. A bruise, maybe? An unfortunate shadow? Or nothing. Marks don’t need to prove anything.

She cast a quick glance at the windows behind her. Right then, a light blinked from the floor above her. A random window. Short. Short. Long.

It could have been anything. But I had already decided what the blinking meant, and I had seen the mark on her neck. She froze. So did I. Finally, a connection I could own.

I followed her at a distance. Like someone who just happens to be going the same way. Like a normal man.

She disappeared into a new entrance. The door closed slowly behind her as if it, too, were waiting for something. Now you know, something inside me said.

I placed my hand on the railing outside. The metal was raw with dampness, almost sticky, like the handle on the bus after a shift, and I remained standing, I remained standing because it was right to stand there, because my feet had found the place they were supposed to be, and my hand lay where it was supposed to lie.

What I did afterward is written in the body, not in words.

The silence that followed wasn’t good, but it was clean. Simple. I had pressed flat something that stood out. Afterward, I turned off the light so it wouldn’t blink.

Later, when I was home, I looked at my hands under the lamplight. They were calm. They didn’t shake.

I made myself food. Fried eggs with ketchup. Red eyes that didn’t blink.

I slept heavily that night.

After that, the messages became harder to ignore. It felt cowardly to ignore.

I bought myself a notebook. I wrote down the rules. It’s easier to feel righteous when you can point to a paragraph.

I wrote that a blink is distress. That a chaotic rhythm is an interrupted cry. That if no one else stares, I must. That if I am the only one who sees, I own the responsibility entirely.

I walked more often, further, more purposefully. It’s incredible how many lights blink in a city when you first decide that they do. Screens turning off. Sensors. Bad dimmers. People walking past a lamp and casting a shadow.

The beauty of a system is that it always provides answers. It doesn’t really matter what the question is.

One night, perhaps the fourth or fifth, I stopped in the middle of a back alley. The air was heavy with rain that hadn’t arrived yet. But the rain would come. I knew it. The city was charging up for the rain. It stank from the dumpster I was hiding behind. The rain would wash away the smell. I felt something cold in my stomach. Not remorse. Something worse: a glimpse of myself as a passerby would have seen me. A man hiding behind trash, staring at windows. They wouldn’t understand.

I stood there until the feeling passed.

It passed.

Somewhere behind me, a door slammed. I decided that sounds are not blinks.

I saw him at a bus stop. A man standing too still, his gaze fixed on an apartment block on the other side of the road. He had something in his hand. A phone, maybe, or a small flashlight. He blinked it toward a window on the third floor.

I waited for the light to answer. It didn’t.

He blinked again. Nothing.

Finally, he put the thing in his pocket and left.

I was left with a strange taste in my mouth. I didn’t know if he was like me or if I was like him. There is a difference.

I felt a deep contempt for this man. He blinked without getting an answer. An amateur like him didn’t deserve an answer. He defiles it. He didn’t understand the rules. A blink that lasts less than half a second is a coincidence. A blink that lasts longer is a contract. Unanswered blinks mean you haven’t understood the signal.

One evening I walked through a residential area that was too quiet to be threatening. Fresh asphalt, strollers in storage rooms, identical outdoor furniture on every balcony. A light on a veranda switched off the second a motion sensor no longer saw me. On the inside of the curtain, a TV screen flickered.

Off. On. Off. Blink. Blink. On. Off. Blink.

Chaos. No one else sees. I am the only one who sees.

I stood there for a long time. Nothing happened. No one came out. That was what made it simple. I pressed them flat before I put an end to the chaos.

After, I looked for more people who wanted my attention.

I began to smile when I saw new blinks.

The city is full of windows.

---

Thanks for reading! Below follows the original story in Norwegian. Read on if you’re bilingual or skipped here for that reason.

---

Grammatikken Bak Lys

Jeg går når jeg ikke får sove. Ikke noe mer enn det. Kroppen går når hodet er fullt og leiligheten krymper. Da lar jeg tankene bli gater i stedet.

Byen om natta er ærligere. Folk tror de er usynlige. Vinduer blir akvarier. Lysene avslører dem.

Det var slik jeg merket de første blunkene.

Bare et tilfeldig hus, i en tilfeldig gate, noen minutters gange hjemmefra. Et lys som slo seg av og på, av og på. For presist til å skyldes en dårlig kontakt eller en nervøs ledning.

Lyset i vinduet var ikke hvitt. Det var den gule typen som gjør ansikter sykere enn de er.

Det var slik: tre korte, tre lange, tre korte. SOS. Det er jeg sikker på. Når man ser sånne signaler må man handle. Det er hele poenget med slike koder. De gjør deg ansvarlig. Du trenger ikke kunne noe for å forstå den. Du trenger bare å se den. Noe tok tak. Jeg var blitt utpekt. Verden snakket til meg. Du. Ja—deg.

Jeg kunne gått videre. Men hvis det var en bønn om hjelp? Hvis noen sto bak en gardin og ikke lenger kunne bruke stemmen sin?

Du har sett det, sa noe i meg. Så nå eier du det litt.

Jeg måtte handle. Det visste jeg. Men jeg ville ikke ringe noen. Hvis du gjør det må du snakke. Og dele ansvar med folk som ikke vil forstå. Jeg løftet bare mobilen min mot vinduet på andre siden av gata og lot den blunke. Som et svar. «Jeg hører».

Og det forunderlige skjedde. Beskjeden stoppet. Det ble med ett helt rolig. Et dyr som hørte en kvist knekke og stivnet.

Så blunket det igjen, men bare én gang. Pause. Én gang til.

Ikke SOS, men kanskje de var i mer nød nå som jeg hadde svart og ville si at det hastet?

Det kunne betydd hva som helst. Nettopp derfor traff det. Betydningen måtte komme fra meg. Jeg var utpekt og jeg fikk svar. Men jeg gjorde ingenting. Jeg var feig. Jeg fikk en oppgave og jeg handlet ikke. Jeg sov dårlig.

Ikke spiste jeg godt heller. Jeg mistet matlyst av å ikke få sove. Jeg kjørte bussruten min som vanlige. Jeg tenkte på blinkingen når jeg stanset. Det var min beskjed til omverdenen. Alle skjønte hva mine blunk betydde. Da ga de meg plass. Jeg forsøkte å se an om folk skulle stoppe før de trykket på stopp-knappen. Det røde lyset irriterte meg. Det blunket ikke det. Det bare lyste.

Neste kveld gikk jeg ut igjen. Jeg trengte luft. Jeg skulle egentlig ikke lete. Men blikket mitt gikk foran meg som en lommelykt. Vinduer. Balkonger. Gardiner. Lys.

Jeg fant et nytt. Et annet hus, en annen gate. Lyset der inne hakket i en rytme som kjentes riktig. Liksom de der inne prøvde å huske et språk de bare hadde sett én gang. Jeg kjente irritasjonen først. Ikke bare på dem, men på verden også. Ikke gjør det uklart, tenkte jeg.

Så kom en annen tanke: lettelsen over at det fortsatte. At det ikke var et engangstilfelle. At byen hadde mer å si.

Jeg blunket tilbake. Lyset stoppet igjen. Ble stående rolig. Hvorfor spilte ingen rolle. Jeg hadde allerede bestemt meg for dette: Hvis et lys blunker, finnes det et menneske bak. Og hvis et menneske bak et lys prøver å bli sett, er det fordi noen andre prøver å gjøre dem usynlige.

Den tredje natta så jeg henne alene. Ikke en «henne» med navn og historie. Bare en kvinne som kom ut av en oppgang og sto et øyeblikk for lenge før hun gikk videre. Håpet hun å bli ropt etter? Eller fryktet hun det?

Jakka var kneppet feil. Håret var samlet på den måten folk gjør når de ikke vil skjule ansiktet. Hun kastet hodet til siden, og jeg så et merke ved halsen. Et blåmerke, kanskje? En uheldig skygge? Eller ingenting. Merker trenger ikke bevise noe. De trenger bare gi fantasien et sted å slå rot.

Hun kastet et raskt blikk mot vinduene bak seg. Akkurat da blunket det fra etasjen over henne. Et tilfeldig vindu. Kort. Kort. Lang.

Det kunne vært hva som helst. Men jeg hadde allerede bestemt hva blunking betød, og jeg hadde sett merket ved halsen hennes. Hun stivnet. Det gjorde jeg også. Endelig en sammenheng jeg kunne eie.

Jeg fulgte etter henne på avstand. Som en som bare går samme vei. Som en normal mann.

Hun forsvant inn i en ny oppgang. Døra lukket seg sakte bak henne som om også den ventet på noe. Nå vet du, sa noe i meg. Og denne gangen var det ikke en byrde.

Jeg la hånden på rekkverket utenfor. Metallet var rått av fukt, nesten klissete, som håndtaket på bussen etter et skift, og jeg ble stående, jeg ble stående fordi det var riktig å stå der, fordi føttene mine hadde funnet stedet de skulle være, og hånden min lå der den skulle ligge, og alt var endelig presist.

Det jeg gjorde etterpå står i kroppen, ikke i ordene.

Stillheten som kom var ikke god, men den var ren. Enkel. Jeg hadde presset noe flatt som stakk opp. Etterpå slo jeg av lyset så det ikke skulle blunke.

Senere, da jeg var hjemme, så jeg på hendene mine under lampelyset. De var rolige. De ristet ikke.

Jeg laget meg mat. Stekte egg med ketchup. Røde øyne som ikke blunket.

Jeg sov tungt den natta.

Etter det ble det vanskeligere å la være. Det føltes feigt å la være.

Jeg kjøpte meg en notatbok. Jeg skrev ned reglene. Det er lettere å føle seg rettferdig når du kan peke på en paragraf.

Jeg skrev at blunk er nød. At kaosrytme er avbrutt rop. At hvis ingen andre stirrer, må jeg. At hvis jeg er den eneste som ser, eier jeg ansvaret helt.

Jeg gikk oftere, lenger, mer målrettet. Det er utrolig hvor mange lys som blunker i en by hvis du først bestemmer deg for at de gjør det. Skjermer som slår seg av. Sensorer. Dårlige dimmere. Folk som går forbi en lampe og kaster skygge.

Det fine med et system er at det alltid gir svar. Det spiller egentlig ingen rolle hva spørsmålet er.

En natt, kanskje den fjerde eller femte, stanset jeg midt i en bakgate. Lufta var tung av regn som ikke hadde kommet ennå. Men regnet ville komme. Det visste jeg. Byen ladet opp til regnet. Det stinket fra søppelcontaineren jeg gjemte meg bak. Regnet ville viske vekk lukten. Jeg kjente noe kaldt i magen. Ikke anger. Noe verre: et glimt av meg selv slik en forbipasserende ville sett meg. En mann som gjemmer seg bak søppel og stirrer på vinduer. De ville ikke forstå.

Jeg ble stående til følelsen slapp.

Den slapp.

Et sted bak meg smalt en dør. Jeg bestemte at lyder ikke er blunk.

Jeg så ham ved en busstopp. En mann som sto for stille, med blikket festet på en blokk på andre siden av veien. Han hadde noe i hånden. En telefon, kanskje, eller en liten lommelykt. Han blunket den mot et vindu i tredje etasje.

Jeg ventet på at lyset skulle svare. Det gjorde det ikke.

Han blunket igjen. Ingenting.

Til slutt puttet han tingen i lomma og gikk.

Jeg sto igjen med en rar smak i munnen. Jeg visste ikke om han var som meg eller om jeg var som ham. Det er en forskjell.

Jeg merket en gryende forakt for denne mannen. Han blunket uten å få svar. En amatør som han fortjente ikke svar. Han skitner det til. Han forsto ikke reglene. Et blunk som varer mindre enn et halvt sekund er en tilfeldighet. Et blunk som varer lenger, er en kontrakt. Ubesvarte blunk betyr at du ikke har forstått signalet.

En kveld gikk jeg gjennom et boligområde som egentlig var for stille til å være truende. Fersk asfalt, barnevogner i boder, like utemøbler på hver balkong. Et lys på en veranda slo seg av på sekundet idet en bevegelsessensor ikke lenger så meg. På innsiden av gardina flimret det i en TV-skjerm.

Av. På. Av. Blunk. Av. Blunk. Blunk. På.

Kaos. Ingen andre ser. Jeg er den eneste som ser.

Jeg sto der lenge. Ingenting skjedde. Ingen kom ut. Det var nettopp det som gjorde det enkelt. Jeg presset dem flate før jeg fikk slutt på kaoset.

Etterpå gikk jeg videre og så etter flere som ville ha min oppmerksomhet.

Jeg begynte å smile når jeg så nye blunk. Men jeg trengte dem ikke lenger. Jeg trengte ikke lenger å vente på at noen faktisk spurte etter meg.

Byen er full av vinduer.