Morgenbladet tror de var en del av Sult.
Men i romanen er de bare tapetet som holder trekken ute.
En sulten mann stirrer på veggen, på deres avis. Ikke innholdet, men på annonsene.
Dette er deres virkelige plass i litteraturhistorien.
Knut Hamsun elsket aldri Morgenbladet, selv om de liker å si at han gjorde. De har brukte 130 år på omskrive dem. Hamsun hatet det de sto for: det selvgode, mette, borgerlige, korrekte, konforme, kristiania-adelen som skrev lange lederartikler om moral mens de spiste roastbiff og drakk madeira. Morgenbladet var for ham selve symbolet på alt han ville rive ned. Det var «de andres avis», de som hadde mat på bordet, varme i ovnen og en fast stilling i samfunnet.
Les hvorfor avisen aldri har turt å lese Hamsun riktig.
Se på dem.
Se hvordan de sikler.
I norsk offentlighet finnes det en fetisj, en klebrig, kulturell nekrofili: drømmen om å ha vært der da Sult ble skrevet. Å ha pustet den samme råtne luften. Sett den samme lidelsen. Vært en del av den hellige smerten. Og ingen bærer denne fetisjen mer skamløst, mer pompøst, mer ufortjent enn Morgenbladet.
De bærer Hamsuns omtale som en medalje. Som et adelsmerke. Som om historien selv har salvet dem med hellig olje. De sier: «Se! Vi er nevnt! Vi er litteratur!»
Men det er en løgn. En hallusinasjon. En narsissistisk feberdrøm.
For i Hamsuns univers er ikke Morgenbladet en intellektuell bastion. Det er ikke ånd.
Det er papir.
Det er lim.
Det er tapet.
Tapetet
Forstå scenen. Forstå den fysiske vemmelsen: En mann sulter. Han går i oppløsning. Og veggene hans er dekket av hva? Morgenbladet. Ikke for å leses. Ikke for å nytes. Men for å tette sprekkene. For å holde trekken ute.
For å hindre at virkeligheten blåser tvers gjennom det råtne rommet han kaller et hjem.
Morgenbladet er ikke tekst. Det er isolasjon. Det er død materie klistret over levende nød.
Den kliniske hukommelsen
Men dagens avis? De husker ikke dette. De vil ikke huske. De har utviklet en selektiv hukommelse av klinisk karakter. En selvredigering så intens at den nærmer seg dissosiasjon. De forteller en historie om speiling. Om slektskap. «Han leste oss! Han ville være oss!» Som et barn som skriker fra baksetet: «Jeg kjører bilen!» mens de bare sitter fastspent i mørket.
Problemet er ikke misforståelsen. Problemet er at misforståelsen er strategisk nødvendig.
En trygg institusjon tåler å være kulisse. En usikker institusjon må være hovedrolle.
Og Morgenbladet er utsultet. Ikke på brød. På betydning.
De approprierer Sult. De stjeler lidelsen, vasker den i klorin, og henger den opp til tørk som kulturell kapital.
De stjålne klærne
Gå til delen om politistasjonen. Se på løgnen. Hovedpersonen lyver for å komme inn i varmen: «Jeg er journalist i Morgenbladet.» Hvorfor? Av beundring? Kjærlighet? Fellesskap? Nei. Han bruker avisen som en lommetyv bruker en stjålet frakk. Som en kode for å slippe unna. Som en borgerlig identitetsforfalskning.
Morgenbladet var i 1890 symbolet på alt som var satt, mett, trygt og dødt. Det var et alibi for falsk anstendighet, ikke en hedersbetegnelse.
Og her er det groteske paradokset: Dagens redaksjon leser dette og tenker: «Han ville være oss.» Mens teksten skriker: «Jeg måtte late som jeg var dere for ikke å bli spyttet på.»
Det er total kognitiv kollaps. Et institusjonelt blackout forkledd som stolthet.
Veggen som spiser
Tilbake til rommet.
Til tapetet.
Han ligger der og stirrer på veggene. Hva ser han?
«Fabian Olsens nybakte brød.»
Ord av fett. Setninger av smult. Avisen håner ham.
Morgenbladet er ikke helten i Sult.
Morgenbladet er systemet som spiser mens geniet dør. Når dagens avis feirer dette som en seier, er det ikke komedie.
Det er patologi.
Leserens medskyld
Og leserne? Å ja, leserne. De nikker. De gnir seg i øynene og føler seg intellektuelle. «Aaah, Sult. Klassiker.» De leser ikke. De sveiper. De samler symboler som sosial valuta.
De googler «Morgenbladet + Hamsun» og føler seg dannet. Dette er ikke lesning. Det er rituell selvbekreftelse. Kulturell cosplay.
Hamsun blir ikke forstått. Han blir fortært. Han blir en pyntepute i den borgerlige sofaen han hatet.
Pynt
Hvis Morgenbladet hadde skrevet en bok, ville de kalt den Pynt.
Ikke Sult.
Sult krever erfaring, nerve, risiko. Pynt krever bare selvbevissthet og korrekt frasebruk.
Hva vet vel en avis som mottar millioner i statlig støtte om sult? Om mangel? Om eksistensiell risiko?
De driver ikke på kanten av noe som helst. De sitter trygt på en madrass av offentlige kroner og klager på trekk som ikke finnes. En avis som aldri har vært truet av markedet, bare av kjedsomhet. En avis som får penger for å late som de står i stormen.
De elsker å ikle seg språk om «kamp», «uavhengighet» og «motstand».
Alt mens de leser statsbudsjettet som liturgi.
Det eneste de sulter etter er relevans.
Og den sulten er ikke heroisk. Den er patetisk. Den er flaksete. Det er som en aristokrat som later som han kjenner til arbeiderlivets slit fordi han en gang besøkte bakeriet på en presseomvisning.
De hadde aldri skrevet Sult.
De hadde aldri forstått Sult.
De hadde aldri tålt Sult.
De ville redigert den. Forsynt den.
Tatt den inn i varmen, pakket den inn i kulturpolitiske analyser, tilført glutenfri moral og en dose identitetspolitisk potpurri.
De ville drept alt som gjorde den farlig.
Det de hadde skrevet, er Pynt.
En roman om velstand forkledd som kritikk. En estetisert reise gjennom middelklasseangst med doble mellomtitler, hvor ingenting egentlig står på spill.
For Pynt må ikke holde i regnet. Pynt må bare se ut som noe.
Sult holder i regnet. Morgenbladet gjør ikke.
Pynteputen
Og det vet de. Det er derfor de klamrer seg til Hamsun som en parasitt klamrer seg til en vert: ikke for å forstå, men for å holde seg i live.
Og leserne deres? De nikker. De gnir seg i øynene og føler seg intellektuelle. «Aaah, Sult. Klassiker.»
Men de leser ikke.
De samler symboler som sosial valuta.
Dette er ikke lesning. Det er rituell selvbekreftelse.
Hamsun blir ikke forstått. Han blir fortært. Hamsun hatet den borgerlige sofaen. Den myke, døsige passiviteten. Og hva er straffen hans? Han har blitt puten i ryggen deres.
De lener seg mot smerten hans for å sitte litt mer behagelig.
Makulatur
Så hvem er tapetet i dag? Er det avisen? Er det leseren?
Det er begge. En symbiotisk sirkel av selvbedrag.
Morgenbladet gjør i dag nøyaktig det den sultne mannen gjorde i 1890: De bruker et navn for å skjule sin egen nakenhet. Han løy for å overleve natten. De lyver for å overleve samtiden.
Han var desperat. De er strategiske.
Men resultatet er det samme. De klamrer seg til veggen. Limet har stivnet. Papiret buler i hjørnene. De tror de er huset. De tror de er fundamentet.
Men skrap med neglene. Riv i papiret. Hva finner du bak? Ikke litteraturhistorie. Ikke åndsliv.
Du finner bare gips, råte og et kaldt, hardt faktum:
Uten Hamsun er de bare makulatur.